Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Fru Inger til Østråt, 2. versjon
TILBLIVELSE
Etter som årene gikk, oppgav ikke Ibsen tanken på å få skuespillet om fru Inger oppført ved den danske hovedscenen. Han innså nok at en omarbeidelse måtte til, og i et brev til sin forlegger Frederik Hegel 24. april 1872 omtaler han dette prosjektet for første gang: «så snart ‹Julian› er færdig tager jeg fat på omarbejdelsen af ‹Fru Inger til Østeråd›, som jeg tænker at indlevere til det kgl: theater». Han nevner planen om arbeidet i flere brev, de fleste til forleggeren, og legger ikke skjul på at tiltaket er «beregnet på det kgl: danske theater» (20. november 1872). I februar 1873 ser han meget positivt på saken: «‹Fru Inger til Østråt› vil jeg til sommeren rent omskrive, og skal den da blive en af mine bedste bøger» (6. februar 1873). På dette tidspunktet opptok andre prosjekter tiden hans, og først i mai 1874 rapporterer han at han er i sving: «Jeg arbejder daglig med manuskriptet til ‹Fru Inger›. Hele stykket må nemlig gennemarbejdes fuldstændigt i enkelthederne af replikbehandlingen, og dette kunde ikke ske uden en hel ny renskrift» (23. mai 1874). En måned senere forteller han at manus kan sendes tidlig i august samme år. Han er meget tilfreds med resultatet av bearbeidelsen: «Dette stykke sætter jeg i dets nuværende skikkelse højt imellem mine arbejder, og jeg tvivler ikke på at det vil blive opført på det kgl: theater, for hvis personale det passer fortræffeligt» (27. juni 1874). Først 22. oktober er manuskriptet helt ferdig, og den siste delen blir sendt fra Dresden til Frederik Hegel i København.
DRAMAFORM
I den nye utgaven har dikteren valgt å dempe enkelte av de mest nasjonalsinnede utbruddene. I første akt, tredje scene av 1857-utgaven, hvor bøndene er møtt frem og krever våpen på grunn av ryktet om at svenskene har reist seg mot kong Gustav Vasa, forsøker fru Inger å mane dem til forsiktighet. Einar er deres talsmann, og han mener at man nå har anledningen som man har ventet på:
Einar
[…] Nu er den kommen, see derfor bryder det løst, og saa ud med Dansken!
Alle
Ja, ja, ud med Dansken!
Fru Inger afsides
O, der er Malm i dem endnu!
I 1874-utgaven er de tilsvarende replikkene formet slik:
Ejnar Huk
[…] Bryder det nu løs, så må de fremmede ud af landet.
Bønderne
Ja, ud med de danske fogder! Ud med de fremmede herremænd! Ud med rigsrådernes svende!
Fru Inger sagte
O, malm er der i dem; – men dog, dog –!
Opp til og med 1850-årene var det ikke uvanlig med «avsides»-replikker, ord som ifølge konvensjonen ikke kunne høres av de andre personene på scenen, men som publikum var i stand til å oppfatte. P.F.D. Tennant har undersøkt forholdet mellom de to utgavene når det gjelder den slags replikker. I 1857-utgaven er det 59 avsidesreplikker. Av disse er det i 1874-utgaven fjernet 23, mens 31 er erstattet med replikker som uttales «sagte», det vil si at personen hvisker eller «tenker høyt»; bare fem «afsides» er beholdt (Tennant 1948, 104). Endringer i spillestil og sceniske konvensjoner i løpet av de 17 årene mellom de to utgavene har gitt seg utslag i slike justeringer. Når det gjelder nedtoningen av de danskfiendtlige utropene, har det trolig sammenheng med Ibsens ønske om at stykket skulle slippe til på hovedscenen i København.
Fru Inger til Østråt 1874 er inndelt i «Handlinger» i stedet for «Akter». Dette tilsvarer betegnelsene i Kejser og Galilæer, som kom ut året før (1873), mens det neste skuespillet, Samfundets støtter (1877), har «akter». I annenutgaven er dessuten inndelingen i nummererte scener fjernet.
I utgaven fra 1874 følger Ibsen stort sett reglene som ble vedtatt på det nordiske rettskrivningsmøtet i Stockholm i 1869. Eksempelvis skriver han i annenutgaven «for en del» og «nu vel», i førsteutgaven «Forendeel» og «nuvel». Noen av anbefalingene har han derimot ikke fulgt, blant annet foretrekker han «foer» med understøttende e som fortidsform. Enkelte navn er endret, som Einar til Ejnar Huk, Niels til Nils og Peder Kantsler til Peder Kanzler (overgang til tysk form).
En rekke replikker er blitt betydelig kortere, blant annet Bjørns replikk: «Den forbandede skelm, – han har øjnene med sig overalt. Så lidt har det da bådet, alt det jeg søgte at dølge og dække. Hun er i folkemunde; det vil ikke vare længe før hver mand råber at –» . Denne er adskillig lengre i førsteutgaven . Førsteutgavens «Tys, skrig da ikke saa; jeg er jo ikke tunghørt! Et Eventyr skal ikke skraales ud ligesom et Skjændselsrygte, der farer om Land og Strand; nei, det skal hviskes, stille – (med Blikket vendt mod Salsdøren) – saa stille, som et Spøgelse ved Midnatstider» er endret til: «Hys! Skrig da ikke så; – jeg er jo ikke tunghørt!» . Beskrivelsen «Hun er saa bleg som en Dødning i Ligklædet. Hvor der er slige Skyer over Panden der maa det være Høstveir indenfor» lyder i 1874-utgaven «Så drivende hvid, som en dødning – –!» .
Det finnes også eksempler på at replikker er utvidet i utgaven fra 1874, blant annet er «mine Helte kom og gik» blitt til «mine helte kom langvejs fra og foer over havet igen» . Ved slutten av tredje scene, første akt i førsteutgaven svarer Fru Inger på Einars spørsmål om de har hennes tillatelse: «I har Eders egen faste Villie […]» . Denne replikken er utvidet i annenutgaven, blant annet med: «Jeg ved så lidet om disse ting. Jeg vil ikke vide mere! Hvad kan jeg, en enlig kvinde –?» . I dialogen med Jens Bjelke i andre handling er også Nils Lykkes replikk om å beseire fru Inger adskillig utvidet og konkretisert med hans håp om å bli sendt til Frankrike som kongelig sendebud.
Når det gjelder tegnsetting, er Ibsen i 1874-utgaven mer nøyaktig enn i førsteutgaven med å sette komma foran enhver leddsetning (etter dansk mønster). I førsteutgaven skriver han «Jeg tror Ingen skal kunne laste Fru Inger» , mens han i annenutgaven har endret dette til «Jeg tror, ingen skal kunne laste fru Inger» . På den annen side er komma fjernet i «Skulde det hænde sig[,] at jeg var det ved kveldstid» .
Også tiltaleformene er endret i den nye utgaven. Eline og moren sier «Du» til hverandre i førsteutgaven, mens Eline i den nye versjonen titulerer moren med «I» og «jer» (der 1857-utgaven har «Eder»). Det forekommer også at fru Inger sier «du» og «dig» til Eline i 1874-utgaven. Disse pronomenene ble i førsteutgaven skrevet med stor D. Niels Lykke og Jens Bjelke var «dus» i førsteutgaven, mens de i annenutgaven bruker formene «I», «jer», «Herr» og «kære herre».
Utgaven fra 1874 har på en del punkter fått en mer muntlig form. Interjeksjonen «tys» er her endret til «hys». Dette kan oppfattes som mer muntlig eller mer vanlig i norsk. «Men nu i Kvæld saa sildig» er endret til «Men nu, – så sent på kvelden» ; «og saa afsted!» lyder i annenutgaven «Nu kan vi lægge ivej!» . En rekke eksempler av lignende art understreker den mer muntlige og talemålsnære dialogen i 1874-utgaven.
I flere tilfeller finner vi her enklere eller mindre høytidelig språk. Eksempler: 1. utg.: «Seer I vel, det er rygtedes» , 2. utg.: «Der er kommet det rygte» ; 1. utg.: «Det kommer ikke Dig ved» , 2. utg.: «Kommer ikke dig ved» ; 1. utg.: «Det lakker alt udover Kvælden» , 2. utg.: «Det lakker udover kvelden» ; 1. utg.: «Niels Lykke, der endnu den Dag i Dag sidder som den Første blandt Danerkongens Mænd» , 2. utg.: «Nils Lykke, der endnu den dag idag sidder i det danske rigsråd» .
Av en del formuleringer kan det se ut som om språkrytmen spiller en større rolle for utformingen av dialogen i den nye versjonen. Sammen med en viss språklig konsentrasjon kan dette gi en mer sentensaktig virkning. Eksempler: 1. utg.: «der er Løgn i hans Øie og Falskhed paa hans Læbe, og dog klinger ingen Sang mig saa lifligt som hans Ord» , 2. utg.: «der er løgn i hans øje og svig på hans læber. Og dog –; ingen sang er så liflig som hans ord» ; 1. utg.: «hun har sat mit Blod i Hede» , 2. utg.: «hun har sat mit blod i brand» .
UTGIVELSE
I slutten av november 1874 forelå Fru Inger til Østråt : Skuespil i fem handlinger af Henrik Ibsen : Anden gennemséte og rettede udgave. Opplaget var på 4000, hvorav en stor del var bortbestilt på forhånd (KBK NKS 3742, 4°, II). Salget av 1874-utgaven gav et forfatterhonorar på 568 ¾ spesidaler (NBO Ms.fol. 3222).
Ibsen hadde bedt sin venn historikeren Ludvig Daae om å uttale seg om bruken av historiske kilder i den opprinnelige utgaven, trolig med tanke på en mulig korrigering. Daae hadde svart at det som historisk arbeid var meget misvisende (Meyer 1971, 394). Da den nye versjonen forelå, sendte Ibsen et eksemplar til Daae med følgende kommentar: «Om nogen omarbejdelse har det ikke kunnet være tale; men jeg tror at sprogtone, tankegang og motivering er bleven mere kostumerigtig; derhos har jeg på titelbladet strøget betegnelsen ‹historisk›» (udatert brev, [desember] 1874).
OVERSETTELSER I IBSENS LEVETID
  • 1877. Die Herrin von Oestrot : historisches Schauspiel in fünf Aufzügen. Unter Mitwirkung von Emma Klingenfeld veranstaltete deutsche Originalausgabe der Fru Inger til Østråt. München, Theodor Ackermann. 171 s.
  • 1883. Fru Inger till Österåd : historiskt drama i fem akter. Öfversättning från första originalupplagan af J.F. Smitt. Halmstad, [s.n.]. 107 s.
  • 1890. Ibsen’s prose dramas, 3. Authorised English ed. Ed. by William Archer. London, Walter Scott. XVII, 379 s. Inneholder bl.a. Lady Inger of Östråt, overs. av Charles Archer
  • [1891]. Frau Inger auf Östrot : Schauspiel in fünf Aufzügen. Deutsch von M. von Borch. Leipzig, Reclam. 99 s. (Universal-Bibliothek, 2856)
  • 1892. Pages d’histoire. Traduction inédite de Ernest Tissot. Paris, A. Savine. 24 s. Særtrykk av La revue indépendante mensuelle, 22, nr. 63. Inneholder bl.a. utdrag av Fru Inger til Østråt
  • 1893. La signora Inger di Ostrot : commedia in cinque atti. Traduzione italiana di Paolo Rindler ed Enrico Minneci [italiensk overs. ved Paolo Rindler og Enrico Minneci]. Milano, M. Kantorowicz. 151 s. (Biblioteca Ibsen)
  • 1902. Madame Inger Östraat : pièce historique en cinq actes. Traduit du Norvégien d’après l’édition définitive de Copenhague par le Vicomte de Colleville et F. de Zepelin. Paris, Librairie Nilsson. 247 s.
  • [1906]. Frau Inger von Oestrot : Drama in fünf Aufzügen. Deutsch von Wilhelm Lange. Berlin, Enno Quehl. 134 s. (Dramatische Werke)
  • 1906. Polnoe sobranie sočinenij, 2. Perevod s datsko-norvežskago A. i P. Hansen [overs. fra dansk-norsk av A. og P. Hansen]. Moskva, S. Skirmunta. 397 s. Inneholder bl.a. Fru Inger iz Estrota
  • [190?]. La castellana de Ostrat : drama histórico en cinco actos. Traducción de Pedro Pellicena [overs. ved Pedro Pellicena]. Madrid, Mundo Latino. 142 s. (Biblioteca Arlequin, 3). HIS har ikke kunnet verifisere utgivelsestidspunktet.
OPPFØRELSE
Den nye utgaven ble straks sendt til de viktigste teatrene i Danmark, Sverige og Norge, med håp om at skuespillet kunne bli oppført. På Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm ble stykket antatt, men det ble ikke oppført før i oktober 1877. Derimot gav henvendelsen til Det kongelige Theater i København også denne gang negativt resultat. Den 7. januar 1875 leverte teaterets sensor Christian Molbech sin vurdering til teatersjefen, «Conferentsraad» Andreas Linde. Han hevder «at det Billede, som i dette Skuespil oprulles, er saa mørkt og fortvivlet fra først til sidst, at en scenisk Fremstilling deraf ikke vilde løfte Betragteren, men virke tungt og trykkende paa Sjælen» (Agerholm 1910–11, 277). Et lyspunkt i dette bildet er Elines kjærlighet, men den blir umiddelbart oppslukt av det mørket som omslutter hele handlingen. Etter Molbechs skjønn hadde Ibsen gjort den vanlige feilen å holde hovedmotivet skjult ikke bare for skuespillerne, men også for tilskuerne. Dersom man tidligere hadde fått kjennskap til at fru Inger har en sønn, ville man ha forstått hennes karakter og handlemåte bedre. Molbech kunne også peke på positive momenter: «Om Situationernes Spænding, Personskildringens Liv og Fylde og Diktionens Kraft ere Meningerne vistnok temmelig udeelte.» Dette kunne likevel ikke oppveie hovedinnvendingen, nemlig at stykket i overveiende grad ville gi publikum et inntrykk av håpløshet:
Ved Stykkets Slutning er det som om et Jordskred var styrtet ned over et Landskab og havde begravet alt, uden at der paa et eneste Punkt viser sig et Haab om Fornyelse. Men Poesien skal ikke blot vise os Død og Undergang, den skal ogsaa derigjennem forkynde Liv og Opstandelse (Agerholm 1910–11, 277).
Også i Danmark undret man seg over at det danske publikum på denne måten var henvist til å gjøre bekjentskap med et så betydelig drama fra papiret i stedet for fra skueplassen. Erik Bøgh, dramatisk forfatter, redaktør og tidligere artistisk direktør ved Casino Teater i København, skrev i en av sine Feuilletoner om Fru Inger til Østråt at
det iagttager Formens aller strængeste Fordringer, fyldestgør den poetiske Retfærdighed til det Yderste og frembringer en overvældende Virkning ved kun at anvende virkelige Mennesker – ikke Repertoirefigurer – i én Handling, der foregaar paa ét Sted og paa én Aften, og det med Forsmaaelse af alle Deklamationer, al musikalsk Bistand, al Balleteffekt, al Massevirkning, kort sagt alt det sceniske Tilgifts-Udstyr, der snildt benyttet er stærkt nok til at holde de svageste Arbejder oppe (Bøgh 1875, 254–55).
Men også Bøgh måtte medgi at skuespillet mangler lys: «Maleriet er udført i Mørkt paa Mørkt – der hviler et saa knugende Mulm over det Hele» (Bøgh 1875, 257).
Det eneste faste ensemblet som var i virksomhet i Norge på denne tiden, var Christiania Theater. Til dette teateret sendte Ibsen 1. desember 1874 den nye utgaven av Fru Inger til Østråt sammen med et brev til teaterets styre, hvor han blant annet skriver:
Stykket har ikke tidligere været spillet på Kristiania theater. Det foreligger nu i en for replikbehandlingens vedkommende gennemarbejdet skikkelse. Den tidligere deklamatoriske form er fjernet, og en mere realistisk og natursand udtryksmåde er trådt istedet. Jeg tror at stykket ligger godt for personalets kræfter; fru Gundersen har allerede i tidligere tider ytret levende ønske om at få spille titelrollen, hvilket jeg tror hun vil kunne gøre med betydelig virkning. Nye dekorationer eller kostumer udkræves ikke.
Denne sendingen ble 4. januar 1875 fulgt opp med et brev til teaterets svenske sjef Ludvig Josephson. Ibsen var spent på teatersjefens mening om skuespillet og på dets fremtidsutsikter på teateret, og han la ved et forslag til hvordan rollene burde besettes. Ikke lenge etter fikk han melding fra Josephson om at stykket var antatt, og Ibsen var rask med å foreslå 20. mars som premieredato. Det var to grunner til dette forslaget, «thi på denne dag, der er min fødselsdag, fejrer jeg mit 25-årige forfatter-jubilæum» (7. februar 1875). Teateret aksepterte forslaget, og skuespillet fikk premiere 20. mars 1875. Til premieren var det solgt 382 billetter (NBO TS ark A2 143).
Rollefordelingen ble nesten slik Ibsen hadde ønsket. Tittelrollen gikk til Laura Gundersen, Eline Gyldenløve ble spilt av Johanne Juel, og Nils Lykke ble spilt av Arnoldus Reimers. I rollen som Olaf Skaktavl hadde Ibsen tenkt på Johannes Brun, men da han var syk, ble denne rollen spilt av Andreas Isachsen. Ibsen hadde ønsket Sigvard Gundersen i Jens Bjelkes rolle, men teateret valgte Hjalmar Hammer. Skuespiller Ole Johan Bucher var uønsket av dikteren i denne oppsetningen: «Herr Bucher vilde jeg gerne have holdt borte, da det forekommer mig at han fordærver alt, hvad han får med at bestille» (brev til Ludvig Josephson 4. januar 1875). Teateret så det ikke på samme måte, og Bucher fikk den lille rollen som Ejnar Huk.
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSEN
I pressens omtaler av oppsetningen kom ulike vurderinger av Fru Inger til Østråt til uttrykk. At Ibsen i denne utgaven hadde byttet ut sjangerbeskrivelsen «historisk drama» med «skuespil», hindret ikke kritiske betraktninger av dikterens nokså frie bruk av det historiske forelegget. Den mest positive anmelderen, Aftenbladets A. Grønvold, skrev 23. mars 1875 at han ikke ville dvele ved dette spørsmålet eller ved dikterens oppfatninger av de historiske personlighetene som ble fremstilt. Det viktigste for ham var at verket inneholdt «Scener af stor dramatisk Virkning, Overraskelser, Knuder og Løsninger, saaledes er der navnlig i Dialogens erotiske Partier Poesi og Skjønhed» (Grønvold 1875).
Anmelderen i Dagbladet 22. mars 1875 brukte derimot mer enn halve plassen til en kritisk gjennomgang av interiørbeskrivelsen, av fremstillingen av fru Ingers personlighet og av Nils Lykkes forhold til de unge pikene på Østråt, som han fant meget fri. Ifølge kritikken kunne man se at Ibsen i dette skuespillet ikke var nådd frem til det herredømmet over situasjonen som han hadde vist i De unges Forbund. Han hadde nemlig måttet gripe til «den Udvei at lade de handlende Personer selv meddele sig direkte til Publikum, dels i Monologer, dels i en Dialog der hyppig falder noget i det Brede og det Trættende» (Anonym 1875). Dessuten var eksposisjonen uforholdsmessig lang, mens avslutningsscenen var overlesset med altfor sterke effekter. Oppsummerende hevdet anmelderen at Fru Inger til Østråt «er det af Ibsens dramatiske Arbeider, som mindst vil bidrage til at hævde ham den Plads paa vor nationale Scene, som tilkommer ham». Valget av nettopp dette skuespillet til markering av dikterens 25-årsjubileum var derfor «omtrent det mindst heldige, som kunde træffes» (Anonym 1875).
I Ny illustreret tidende skriver Kristian A. Winterhjelm 4. april 1875 at den som nøyer seg med å lese Fru Inger til Østråt, ikke så lett oppdager svakhetene. De kommer frem i den sceniske realiseringen og gjelder den avgjørende betydningen tilfeldighetene får, uten at de handlende kan avverge det:
Den menneskelige Aands Energi og Handlingsevne kommer derved ikke til sin Ret ligeover for Skjæbnens Tilskikkelser og det blinde Tilfælde. Men især hvor der til Baggrund for Stykket staar opslaaet et saa vigtigt Tidsafsnit af Norges Historie, og hvor saa store Ting synes afhængige af de her handlendes Evner og Beslutninger, der bliver det ogsaa noget trykkende at se Skjæbnen, Tilfældet, spille den bedste Trumf ud (Winterhjelm 1875).
Ikke desto mindre finner anmelderen at skuespillet fører med seg en «Duft af virkelig Poesi». Han mener at det er så mye ved det som er storslagent anlagt og kraftig utført, at virkningen på publikum er betydelig, selv om noe av den positive interessen skyldes stykkets vitnesbyrd om et tidligere viktig stadium i en stor og populær dikters utvikling.
På Christiania Theater stod Fru Inger til Østråt på plakaten seks ganger i løpet av vårsesongen 1875, og dessuten to ganger om høsten. For disse åtte oppførelsene kunne Ibsen notere et honorar på 300 spesidaler (NBO Ms.fol. 3222).
I Finland ble Fru Inger til Østråt spilt første gang høsten 1880. Det var Nya Teatern i Helsingfors som satte det opp, etter at Finska teatern om våren hadde hatt stor suksess med Et dukkehjem (1879). Resultatet denne gangen var ikke like oppmuntrende, skriver Arvid Hultin. Siden oppførelsen etter hans skjønn var upåklagelig, måtte årsakene til mangelen på interesse blant publikum søkes i stykket selv. Han mener å finne flere svakheter:
Allt detta sammanlagdt, den oklara historiska grundvalen, den lika dunkla konflikten i hufvudpersonens inre, mängden af personer utan sjelfständighet i pjesen, den tunga dialogen och den tröga handlingen, har bidragit till att stycket gjort ett tråkigt intryck från scenen samt att det blifvit ganska litet uppmärksammadt och ganska litet omtyckt af allmänheten (Hultin 1880, 490).
Det kan også tenkes at det i 1880 var interessen for samtidsdramatikken som var årsaken til publikums manglende interesse for tidligere tiders mennesker.